Vår kjære, uerstattelige Mai Lene!

Du fylte livet rundt deg med noe helt eget – med en ekte og ærlig latter som kom trillende rett fra hjertet, med et smil som var umulig å ikke bli glad av, med stor og varm kjærlighet til musikk, bevegelse, dyr, natur og mennesker. Du hadde en unik evne til å se andre – og til å lyse opp rom du kom inn i.

Men samtidig bar du på smerter, mørke og ødeleggende smerter, som absolutt ingen burde måtte bære. De ble etter hvert fullstendig altoppslukende – både i kroppen og i sinnet ditt, både fysisk og psykisk, de spiste deg opp innvendig.

Likevel fortsatte du å kjempe. Du ga alt. Du holdt ut med en styrke som var både rystende og rørende. Gang på gang reiste du deg, selv når alt var mørkt og umulig.

Du var så uendelig tapper.

Men til slutt var det ikke mulig å klare mer, kjempe mer, det ble rett og slett for mye. Smertene ble uutholdelige for deg.

Du ga deg selv evig fred.

Tomrommet etter deg kan ikke beskrives, og savnet kan ikke måles. Døden er så fryktelig absolutt. Vi som står igjen skal allikevel fortsette å leve våre liv, leve våre hverdager, gjøre våre ting. Og ta vare på hverandre. Ta vare på vår like kjære, like uerstattelige Idunn, din lillesøster.

Du lever videre i oss – i minnene, i kjærligheten – i alt du var for oss.
Alltid.

I sorg og savn og kjærlighet, hilsen
mamma, pappa og lillesøster.
Og alle andre.